Innlegg av Anne-Kari Bratten i Ukeavisen Ledelse 8. januar 2016

Så langt har vi lyktes godt i Norge, og det skyldes ikke bare at vi fant olje ved juletider i 1969, men også fremsynt politikk og kompetent lederskap i norsk næringsliv. I følge OECD er vi på verdenstoppen i levekår og velferdsordninger. Vi har en sterk privat sektor som har gjort det bra i internasjonal konkurranse. Det har bidratt til at vi har kunnet utvikle en sterk velferdsstat, et trygt arbeidsliv med høy sysselsetting og et samfunn med små forskjeller mellom folk.

Norge har imidlertid ingen fribillett til lav arbeidsledighet og høy velstand. Vi står overfor store demografiske endringer, en rivende teknologisk utvikling, og befolkningens forventninger til velferd øker. Samtidig har vi ingen Sareptas krukke å hente ressurser fra. I en tid med lavere oljepris, er det betryggende at Norges rikdom og fremtidige velferd ikke bare ligger i Nordsjøen, men først og fremst i arbeidskraften vår.

Verdien av arbeidskraften vår, nå og i fremtiden, er på svimlende 58 000 milliarder kroner. Den forventede avkastningen fra oljefondet er på 7 500 milliarder. Arbeidskraften vår er dermed allerede verdt åtte ganger mer enn de oljepengene vi kan bruke over statsbudsjettet i dag og i fremtiden. Mens vi kan gjøre fint lite med oljeprisen, kan vi gjøre mye med hvordan vi forvalter og utvikler arbeidskraften.  

Norges videre suksess, avhenger av at politikerne og vi som parter i arbeidslivet legger til rette for at alle innbyggere i Norge kan bidra med litt mer arbeid. For å illustrere verdien av arbeidskraften har Spekter beregnet det vi har kalt «Arbeidskraftsfond – Innland». På samme måte som oljefondet vil gi oss verdier i fremtiden, skal vi også leve av den fremtidige verdien av arbeidskraft. Arbeidskraften kan med andre ord betraktes som et fond vi skal høste fremtidig avkastning av.

Beregningene Spekter har gjort, viser at arbeidskraftfondet med realistiske tiltak kan økes med 7 400 milliarder kroner – eller like mye som vi kan høste av oljefondet fremover. Det vi må gjøre, er å mobilisere noe mer arbeidskraft, og samtidig bli mer produktive. Suksesskriteriene er blant annet at folk står ett år lenger i jobb, blir ferdig med utdanning og studier og går ut i arbeidslivet ett år tidligere og at vi lykkes bedre med å øke sysselsettingen i innvandrerbefolkningen. I tillegg må sykefraværsmålet i IA-avtalen nås, og flere av de som står utenfor må inkluderes arbeidslivet.

Lettere sagt enn gjort?

Nå er det ikke noe nytt å slå fast at arbeidslinjen må styrkes for å bære velferdsstaten videre. Dette har regjering etter regjering uttalt både i statsbudsjett og i Perspektivmeldinger. Likevel sliter vi i arbeidslivspolitikken med å bli enige om de riktige virkemidlene. I tillegg har vi de siste årene sett at noen stiller spørsmålstegn ved om arbeidslinjen er rett vei å gå i en tid der behovet for tiltak i klimapolitikken er maktpåliggende. Etter min mening er imidlertid økonomisk vekst nødvendig for å sikre at vi også kan løse det uløste i klimapolitikken, og da må flest mulig jobbe mest mulig gjennom hele voksenlivet.

Kvinner må jobbe mer

Det tiltaket som bidrar mest for å øke arbeidskraftfondet, er at kvinner jobber mindre deltid. Mens menn i snitt jobber 37,5 timer (inkludert overtid) i uka, jobber kvinner i snitt 31 timer i uka. Dersom kvinner i snitt hadde økt arbeidsinnsatsen sin fra 31 til 34 timer i uka, hadde det gitt hele 2 300 milliarder i gevinst. Dette tiltaket alene, gir mer effekt enn å redusere sykefraværet og øke pensjoneringsalderen.

Ungdom må ut i arbeid tidligere

Det er også mye å hente på om ungdom får et mer effektivt utdanningsløp og kommer tidligere ut i arbeid. Hvis alle begynner yrkeslivet i gjennomsnitt ett år tidligere, gir det en uttelling på 1450 milliarder kroner. Det bør kunne oppnås hvis vi finner virkemidler som bidrar til at flere kan fullføre videregående opplæring og høyere utdanning, og omfanget av feilvalg, omvalg og forsinkelser reduseres. 

Innsatsen for å veilede ungdommen inn i utdanninger samfunnet trenger, må intensiveres.

Færre må stå utenfor arbeidslivet

Vi vet også at det er alt for mange som står utenfor arbeidslivet. Noen har helt åpenbare grunner til det, og det er en styrke ved vår vårt velferdssystem at de får hjelp. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved at om lag 30 000, eller 10 prosent, unge voksne mellom 25 og 29 verken er i utdanning, arbeid eller i kontakt med NAV for å få hjelp til å komme seg i arbeid.  Det er ingen grunn til å la dem få være uvirksomme i fred. Det er ytterligere 1450 milliarder å putte i arbeidskraftfondet dersom vi reduserer andelen som står utenfor arbeidslivet med 5 prosent, eller ved en reduksjon på 20 prosent i andelen uføre.

I tillegg må vi lykkes bedre med å øke sysselsettingen i innvandrerbefolkningen.  Førstegenerasjons innvandrere har i snitt 10 prosent lavere yrkesdeltakelse enn etnisk norske. Ved å halvere gapet mellom innvandreres og nordmenns yrkesdeltakelse, får vi en gevinst på nesten 400 milliarder kroner basert på tall fra 2014. Med tanke på at innvandringen nå øker mer enn forutsatt, vil dette tiltaket bli enda viktigere i tiden fremover. 

Økt produktivitet gir gevinst

I tillegg til å øke arbeidstilbudet, må vi sørge for å få mest mulig ut av arbeidskraften. Dersom den årlige produktivitetsveksten blir 2 prosent i stedet for 1,5 prosent, vil dette bidra med over 14 500 milliarder kroner, altså langt over det man kan forvente fra Statens pensjonsfond Utland. 

Dersom vi ikke lykkes med å realisere arbeidskraftpotensialet, samt at vi i tillegg blir mindre produktive enn forutsatt, blir Arbeidskraftsfond – Innland tilsvarende redusert. En reduksjon i produktivitetsveksten fra 1,5 til 1,0 prosent gjør avkastningen nesten 10 000 milliarder lavere.

Målrettet politikk avgjør

Arbeidslivs-, utdannings- og familiepolitikken må utformes slik at flest mulig kan jobbe mest mulig gjennom en lengst mulig yrkeskarriere. De fleste er enige i dette. De bærende elementene i den økonomiske politikken må dessuten virke i samme retning. Vi som er parter i arbeidslivet må ta vårt ansvar for inntektspolitikken, og gjennomføre et ansvarlig lønnsoppgjør også i 2016. Slik kan vi legge til rette for fortsatt høy økonomisk verdiskaping, en sterk velferdsstat, et trygt arbeidsliv, høy sysselsetting og et samfunn med små forskjeller mellom folk.