Arbeidsgiverforeningen Spekter gir med dette en høringsuttalelse angående forslag til forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene.

Helse- og sosialfagene må gjenspeile behovet for kompetanse, både på kort og lang sikt. Behovene endrer seg imidlertid over tid, og både utdanningene og de enkelte profesjonene må derfor utvikles tilsvarende. Innholdet i den enkelte utdanning og hva læringsutbyttene skal være, er derfor av stor betydning.

Nedenfor gir vi kommentarer og innspill til de ulike delene av høringsbrevet.

Nytt styringssystem og etablering av programgrupper
Spekter mener det er helt riktig at det tas sikte på å gjøre vesentlige endringer innenfor et område som har vært preget av statiske og til dels utdaterte rammeplaner. Spekter støtter derfor at dette arbeidet igangsettes. Det er behov for et nytt styringssystem, og det virker prinsipielt riktig å styre utdanningene med det skisserte hierarkiet (lov, felles forskrift og retningslinjer).

Om retningslinjene skal forskriftsfestes er det foreløpig ikke tatt stilling til. Spekter mener at dette bør vurderes nøye. Vi observerer at det i dag, med rammeplaner for mange utdanninger, er store variasjoner i hvordan arbeidsgivere oppfatter kandidatenes kompetanse etter fullført utdanning fra ulike institusjoner. Dette er en stor utfordring, da det bør være klart (hos arbeidsgivere) hva en gitt utdanning fører frem til.

Etter Spekters mening må utdanningene til en viss utstrekning «styres» slik at de også i praksis gir tilnærmet like læringsutbytter. Om retningslinjer som ikke er forskriftsfestet, er tilstrekkelig i en slik sammenheng, bør derfor vurderes nøye. Dersom de forskriftsfestes må det sikres prosesser som sørger for at retningslinjene ikke blir like statiske som eksisterende rammeplaner.

Programgruppenes sammensetning
Høringsbrevet sier lite om etablering og sammensetning av programgruppene. Det kommer fram at tjenestene skal være representert, men hvordan dette vil skje, og hvordan man sikrer bredde og representativitet, er ikke beskrevet. Etter vårt syn er dette en stor svakhet og et helt kritisk punkt. Det er avgjørende at det sikres bred og relevant representasjon med solid ledelses- og faglig forankring. Hvordan prosessene skal gjennomføres er for svakt beskrevet og det kommer heller ikke fram hvem som er endelig beslutningstaker i prosessene. Både prosess og sammensetning er helt avgjørende for å få et resultat med legitimitet og forankring.

Spekter og Unio har i et eget brev til Kunnskapsdepartementet redegjort for det vi mener er manglende involvering i programgruppenes etablering og sammensetning.

Vi mener også at den manglende involveringen bryter med signalene som er gitt i Meld. St. 13 (2011-2012) og Meld. St. 16 (2016-2017), samt i Nasjonal kompetansepolitisk strategi. Denne strategien vektlegger betydningen av et godt samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv. Det er derfor beklagelig at myndighetene ikke bruker arbeidet med de helse- og sosialfaglige utdanningene til å utøve dette samarbeidet.

Spekter har ingen kommentarer ut over dette angående organiseringen av selve arbeidet.

Rammeplanen§ 2 Felles læringsutbytte
Det felles læringsutbyttet skal gjelde alle helse- og sosialfagutdanninger som det også skal bestemmes retningslinjer for.

I og med at læringsutbyttebeskrivelsene skal være i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) bør disse følge samme inndeling som i NKR, nemlig kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Beskrivelsene i forskriften følger ikke denne inndelingen.

Vi velger å ikke kommentere innholdet i de enkelte læringsutbyttebeskrivelser, bortsett fra på ett punkt: I punkt 9) er barn fremhevet, men hvorfor er ikke andre grupper nevnt, for eksempel eldre?

§ 3 Praksisstudier
Spekter mener det er positivt at dette forskriftsfestes slik det er foreslått. Særlig positivt er det at utdanningsinstitusjonen eksplisitt gis et ansvar for oppfølging av studenten når denne er i praksis. Som følge av det må det iverksettes tiltak som styrker deres forutsetninger for å følge opp dette ansvaret, for eksempel gjennom kombinerte stillinger. Dette bør også tas med i forskriften.

Punktet om utdanningsinstitusjonens ansvar for at studentene møter kunnskapsbaserte tjenester på praksisstedet kan vi ikke være enige i. Det er åpenbart at det er virksomhetene selv som har ansvaret for å ha kunnskapsbaserte tjenester, som studentene gjennom sine praksisstudier vil ta del i og erfare fra. Utdanningsinstitusjonene kan bidra, men kan ikke ha noe selvstendig ansvar.

Når det gjelder punktet om samarbeidsavtaler, så mener Spekter at dette er avtaler som både utdanningsinstitusjonene og praksisstedene har ansvar for, som likeverdige parter. Dette bør presiseres i forskriften.

§ 4 Nasjonale retningslinjer
Se drøfting under omtalen av styringssystem ovenfor.

Fremdriftsplan
Dersom man ønsker å sikre gode og nødvendige prosesser virker det som om tidsplanen er for stram. Det kan synes som om programgruppene allerede er etablert, noe vi er undrende til. Vår anbefaling er å strekke tidsplanen noe ut i tid slik at man sikrer god representasjon i programgruppene og dermed nødvendig legitimitet. Videre er det viktig at det er åpenhet om mandat, mål, oppdrag og beslutningslinjer.

Avslutningsvis vil vi påpeke at vi er kjent med de pågående nasjonale prosesser for å vurdere innehold i dagens master- og videreutdanningstilbud til sykepleiere og for vurdering av fremtidig nye kompetansebehov i tjenestene. I dette arbeidet har vi påpekt behovet for å vurdere innhold og utforming av bachelorutdanningene. Disse arbeidene henger dermed nøye sammen og bør koordineres, slik at nye rammer og innhold for bachelorutdanningene kommer før man beslutter endringer i master- og videreutdanningene.