Tariffavtalen som styringsverktøy - Spekters forhandlingsmodell

• Spekters forhandlingsmodell og avtalestruktur er basert på at de kollektive avtalene bygges opp rundt én og én virksomhet og tar utgangspunkt i virksomhetens drift og individuelle behov.

• Forhandlingsmodellen sikrer at alle viktige beslutninger om innhold i tariffavtalene tas av de samme partene som er ansvarlige for verdiskapningen, driften og arbeidsplassene.

• Forhandlingsmodellen sikrer fleksibilitet ved at de viktigste beslutningene tas av aktører i virksomheten samtidig som de bygges inn i rammer som understøtter overordnede samfunnsmål og disiplin i forhold til de inntektspolitiske målene.

Bakgrunn for Spekters synspunkter

Spekters hovedavtale og forhandlingsmodell bygger på prinsippet om at de kollektive avtalene skal understøtte verdiskapningsprosessene og at slike beslutninger blir best for virksomheten når de tas av de samme aktørene som skal gjennomføre beslutningene og ta konsekvensene av dem. Dette prinsippet er førende for at forhandlingsmodellen bygger på at de kollektive avtalene i størst mulig utstrekning skal bygges rundt den enkelte virksomhet.

De kollektive avtalene dreier seg imidlertid om mer enn bare det som foregår i den enkelte virksomhet. I det norske samfunnet bærer også mange av de kollektive avtalene et samfunnsansvar og en garanti for mange virksomheters omdømme i markedet. Samfunnsansvaret er knyttet til de kollektive avtalene som et virkemiddel for trepartssamarbeidet og inntektspolitikken. Omdømme er knyttet opp i det som til enhver tid vurderes som ansvarlige handlinger fra seriøse virksomheter (for eksempel spørsmål om sosial dumping).

Spekters hovedavtale og forhandlingsmodell bygger også på erkjennelsen av hovedorganisasjonenes ansvar i den norske modellen og som part i de kollektive avtalene for å få gjennomført det som forutsettes i treparts samarbeidet.

Som eneste forhandlingssystem kopler derfor Spekters forhandlingsmodell et partsforhold til hovedorganisasjonene med det ansvaret partene i den enkelte virksomhet har for å etablere de sentrale bestemmelsene i de kollektive avtalene. Det er dette som i Spekters hovedavtale er beskrevet som overenskomstenes A-del og B-del.

Konsekvensen av at de fleste bestemmelser i kollektivavtalene avtales i den enkelte virksomhet, er at de forhandlingstemaene som gjøres til gjenstand for mulig arbeidskamp også må omfatte disse temaene. Uten en forhandlingsmodell som bærerer en slik løsning, ville det ikke vært mulig å få avtale med hovedorganisasjonene om å legge så mye ansvar på partene i den enkelte virksomhet.

Konsekvensen av at hovedorganisasjonene er part i de kollektive avtalene som er betegnet som overenskomster, er den spesielle forhandlingsmodellen som er beskrevet i Spekters hovedavtale. Modellen fungerer slik at hovedorganisasjonene først anvender de innledende forhandlingene til å avtale de føringer som er en konsekvens av trepartssamarbeidet og inntektspolitikken. Deretter bygger partene i den enkelte virksomhet opp bestemmelser som representerer "skreddersøm" for dem. Så overtar hovedorganisasjonene for å avslutte forhandlingsforløpet.

Spekters forhandlingsmodell representerer det raskeste forhandlingsforløpet i forhold til andre forhandlingssektorer i Norge. I løpet av noen få uker i april/mai er både sentrale og lokale forhandlinger sluttført.