For at flest mulig skal kunne jobbe mest mulig og lengst mulig, må arbeidslivets rammebetingelser og reguleringer bidra til nettopp dette.

Utviklingen de siste femti år viser at hver enkelt sysselsatt i Norge jobber stadig mindre. Arbeidstiden er kortere enn i mange andre land, både på grunn av noe kortere normalarbeidsdag, mer generøse permisjonsordninger, lengre ferie, høyere sykefravær og høyere deltidsandel. Blant OECD-landene har Norge den høyeste andelen av befolkningen på helserelaterte ytelser, og det er et potensial for å inkludere personer med funksjonsnedsettelser mer i arbeidslivet.

Siden år 2000 har hver sysselsatt i gjennomsnitt redusert sin årlige arbeidstid med 72 timer, tilsvarende nesten to fulle ukesverk. Dette står i sterk kontrast til Regjeringens perspektivmelding fra 2021, som anslår at dersom økt arbeidskraft alene skal dekke det fremtidige finansieringsbehovet i offentlig sektor, må alle i yrkesaktiv alder i snitt jobbe 218 timer mer i året i 2060 for å opprettholde dagens velferdsnivå.

Et av hovedbudskapene i Perspektivmeldingen (Meld. St. 14 (2020-2021)) er at det er arbeidskraften - ikke oljeformuen som er vår største ressurs. Arbeidsinnsatsen til det norske folk er beregnet til å utgjøre 75 % av vår nasjonalformue. Svaret på utfordringene i Perspektivmeldingen ligger altså i økt arbeidsinnsats og økt produktivitet. Vi må jobbe mer og vi må jobbe smartere. Bare slik sikrer vi et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden.

En viktig målsetting i fremtidens arbeidsliv er å ha flest mulig i arbeid og i faste, hele stillinger. Det er bra for den enkelte arbeidstaker som får en lønn å leve av, og det er bra for virksomhetene og samfunnet som trenger arbeidskraften. Det må derfor utvikles tiltak som bidrar til at flere kan øke sin yrkesdeltakelse.