spekter.no>Spekter mener>En mer effektiv velferdsstat
(illustrasjonsbilde: colourbox.com)
(illustrasjonsbilde: colourbox.com)

- Vi må huske at det ikke er i strid med den norske modellen å lete etter endringer, det er faktisk i tråd med den norske modellen å finne endringsmuligheter som kan gi vekst, utvikling og bedre løsninger, skriver Anne-Kari Bratten i Ukeavisen Ledelse.

Innlegg i Ukeavisen ledelse 17. februar 2017 av administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.

Norge ligger på verdenstoppen i levekår, og vi har «pæeng på bok» som Sigbjørn Johnsen pleide å si. Samtidig vet vi at det norske samfunnet er nødt til å innstille seg på tøffere tider. Oljeinntektene går ned, vi blir færre i yrkesaktiv alder og langt flere eldre som vil trenge velferdstjenester. Dette er ikke lenger en dyster spådom om en fjern framtid.

Utfordringen vi trodde lå noen tiår foran oss, er her og nå. Skal vi opprettholde en god velferdsstat som er bærekraftig over tid, må vi finne svar på spørsmålet: Hva gjør vi nå? Noen løsninger er relativt åpenbare.

Prioritere tøffere og slutte å sløse

Skal vi får mer velferd ut av fellesskapets ressurser, må vi først og fremst prioritere tøffere. Det er viktig å bygge en bro på en effektiv måte, men enda viktigere å la være å bygge den hvis den aldri skulle vært bygd i utgangspunktet.

Prioriteringsutfordringen går først og fremst til politikerne. De har i mange år varslet tydeligere prioriteringer i budsjettene. Men virkeligheten viser noe annet. Stort sett alle samfunnsområder har fått en vekst i bevilgningene i statsbudsjettet hvert eneste år. Dette kan ikke fortsette.

Nye satsinger blir ofte forsvart med at de ikke skal gå ut over noe annet – og at man ikke må sette grupper opp mot hverandre. Men det er jo akkurat det man må! Politikk handler nettopp om å sette ulike hensyn og ønsker opp mot hverandre og prioritere det som er viktigst.

Dessuten er det ingenting som er gratis. Enhver satsing vil gå ut over noe annet, fordi man ikke kan bruke samme krone eller arbeidstime to ganger. Bruker man en milliard på en bro, kan man ikke bruke den samme milliarden på å styrke kreftomsorgen eller investere i IKT i politiet.

De som vil finne eksempler på sløsing i offentlige budsjetter, behøver ikke å lete lenge. La meg nevne ett eksempel: Hamars 30.000 innbyggere kan glede seg til hele fem toplans avkjøringskryss når nye E6 er ferdig.

Det er like mange avkjørsler som Frankfurts nesten 700.000 innbyggere har fra sin nærliggende motorvei. Kryssene koster 60-100 millioner per stykk, og på den drøyt fire mil lange strekningen fra Kolomoen til Moelv, er det planlagt totalt 11 slike kryss. Det til tross for at lokalveinettet i området er fullt brukbart for lokal trafikk.

Gjennomføre mer effektivt

Neste skritt i effektiviseringen er å gjennomføre de prioriterte tiltakene på en mest mulig effektiv måte. I dag begrenser for eksempel arbeidstidsbestemmelsene dette, særlig i virksomheter som driver velferdstjenester døgnet og uken rundt. Som Arbeidstidsutvalget fastslo i fjor, vil underdekningen i de offentlige budsjettene være finansiert dersom alle jobber heltid i 2060.

Dette ble også fulgt opp av Produktivitetskommisjonen. Derfor er det til ettertanke at politikerne ikke vedtar de tiltakene Arbeidstidsutvalget har foreslått. Forslaget legger til rette for mer heltid, og bidrar samtidig til å kunne organisere personalressursene slik at man i større grad har folk på jobb når de faktisk trengs. I stedet for å følge opp forslagene, har regjeringen nå satt ned nye arbeidsgrupper som skal se på saken. Her er tiden overmoden for reform.

Et annet tiltak for å øke effektiviteten, er å styre mer i stort og mindre i smått. Ideene bak de store reformene rundt årtusenskiftet var færre mål, kombinert med frihet og tillit til virksomhetene.

Myndighetene skulle sette opp de overordnete målene, og overlate til virksomhetene å finne den mest effektive måten å nå målene på. Resultatene av fristillingen har vært gode, men vi er på ingen måte i mål. Fortsatt ser vi for mange eksempler på detaljstyring, stikk i strid med intensjonene. Dette svekker deres evne til å løse samfunnsoppdraget på en effektiv måte.

Vurdere mer utskilling

Spekter er et ektefødt barn av omstillingene i offentlig sektor fra tidlig 90-tall, og det er lett å slå fast at utskillingen av en del statlige virksomheter fra forvaltningen har bidratt til høyere effektivitet.

De virksomhetene som allerede er skilt ut, kan vise til gode resultater, høy effektivitet, god økonomistyring, teknologiutvikling og fornøyde kunder. Et godt eksempel er Posten Norge, som ble aksjeselskap i 2002. Før var Postverket en utgiftspost på statsbudsjettet. Nå er det blitt en inntektskilde hvor staten får inn mer i skatt og utbytte enn den bruker på offentlig kjøp av posttjenester.

Men omstilling og effektivisering er ikke gjort en gang for alle. Hvis den norske velferdsstaten skal være bærekraftig over tid, må arbeidet med effektivisering trappes opp. Som Produktivitetskommisjonen har påpekt, er det et potensial for å fristille enda mer av statlig virksomhet, og det bør stå høyt på politikernes dagsorden å vurdere slike muligheter.

Kommisjonen anbefaler også bruk av konkurranse for å øke effektiviteten i offentlig sektor, og at man bør være pragmatisk med hensyn til om det er det offentlige, eller private tilbydere, som utfører oppgavene.

Legge til rette for innovasjon og digitalisering

En annen faktor som blir stadig viktigere, er at offentlig sektor tilpasser seg de raske endringene i omgivelsene, og tar i bruk de store mulighetene den nye teknologien gir. Ett eksempel: Så sent som i 2015 brukte NAV 550-600 årsverk på å betjene 550.000 henvendelser i året fra foreldre som ikke skjønte reglene for foreldrepenger og hvordan de skulle fylle ut skjemaet.

Det er mye – tatt i betraktning at det fødes ca. 60 000 barn i året i Norge. Nå er det kompliserte PDF-skjemaet erstattet av en enklere webløsning, men gamle og byråkratiske lovparagrafer og kompliserte rettighetsregler skaper fortsatt hindringer.

Det pågår en rivende teknologisk utvikling, innbyggernes brukervaner endres, forventningene øker og mange virksomheter møter en skjerpet internasjonal konkurranse. Det er en stor utfordring å utvikle organisasjoner som er fleksible, raske og innovative nok til å møte det kontinuerlige behovet for omstilling.

Norge er et av landene i verden hvor digitaliseringen har kommet lengst, og den teknologiske utviklingen øker potensialet for effektivisering av offentlig sektor og forbedring av offentlige tilbud.

Den norske modellen er vårt fortrinn

Vi står utvilsomt overfor store endringer i arbeidslivet nå som digitaliseringen skjer raskt og omfattende. Det krever at vi finner nye løsninger knyttet til blant annet kompetanse og oppgavedeling.

Vi må huske at det ikke er i strid med den norske modellen å lete etter endringer, det er faktisk i tråd med den norske modellen å finne endringsmuligheter som kan gi vekst, utvikling og bedre løsninger. Det bør vi alle ha langt frem i minnet i arbeidet med å videreutvikle verdens beste velferdsstat.