Innlegg i Dagens Næringsliv av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

Den frilynte og opprørske 68-generasjonen som først var den lykkelige babyboomen etter krigen, er nå starten på den krevende eldrebølgen. Denne generasjonen vil prege velferdspolitikken og samfunnsutviklingen i tiår fremover. De har vært på historiens raskeste klassereise med tidenes velstandsvekst. Siden årtusenskiftet har de bare innen helse og omsorg fått om lag 50 lovfestede individuelle rettigheter. De kommer til å utfordre ikke bare statsbudsjettene, men også kommunenes pleie- og omsorgssjefer, fordi de har forventninger til tjenestene som det må et under på linje med Jesu fødsel for å møte.

De vil ta kampviljen frem fra den tiden da de lot hår og skjegg gro, og heller brukte pengene på Sigrun Berg-skjerf og fotformsko. Kampviljen vil de kombinere med rettighetsorienteringen som har preget deres generasjon. Heldigvis slutter de opp om det politiske og faglige målet om «å bo hjemme (på Oslo Vest) så lenge jeg kan», slik at digitaliseringen kombinert med generasjonens høye iPad-kompetanse forhåpentligvis vil bidra til at ikke én av tre må jobbe innen helse og omsorg. Da blir det nemlig smått med arbeidskraft til næringslivet som skal sikre økonomisk vekst. Victor Norman naila dette i DN 13.10:

«Forgubbingen, med ditto pensjonsutbetalinger og omsorg til meg og mine jevnaldrende, vil etter hvert ta hele det offentlige handlingsrommet og mer til». Dette kan oppsummeres med at der mormor syntes ukas høydepunkt var rød saft og risgrøt på sykehjemmet på lørdag, forventer denne generasjonen Amarone og en kortreist, økologisk treretters. Gjerne fusion.

At levealderen øker, vitner om vellykket og fremsynt politikk, og minner også om 1969, det året jula kom lille julaften med nyheten om at det var funnet olje i Nordsjøen. 1968-erne har bidratt sterkt til at Norge er på velferdstoppen, men nå er slumringstida i den oljemarinerte hengekøya snart over. Treningsgrunnlaget for strammere tider er svakt.

I overgangen fra troen på at velferdsstaten vokser inn i himmelen, til Normans lek med tanken på om det kan «bli politisk flertall for å pålegge velstående sekstiåttere å betale for sin egen omsorg?», går mine oppmuntrende tanker til ledere i offentlig sektor. Både de siste års ostehøvelkutt og varslede innstramminger, samtidig som oppgavene øker, gjør operativ ledelse krevende.

Heldigvis er de fleste lederne i det offentlige dedikerte, kunnskapsrike, offensive og kloke. Skal de fortsatt kunne oppnå gode resultater, må de imidlertid gis større handlingsrom. Offentlige ledere ivaretar ansvar ledere i privat sektor ikke har, blant annet skal de sikre likhets-, saklighets-, proporsjonalitets- og legalitetsprinsipper – og gjerne rapportere bindsterkt på oppfyllelsen. Deres lederoppgaver blir heller ikke mindre komplekse hvis folkevalgte kutter i budsjettene, og samtidig lovfester bemanningsnormer, nye garantier og rettigheter som begrenser muligheten til å prioritere og omstille. Det hjelper heller ikke hvis de får kritikk for å gjennomføre selv den minste endring som kan stride mot særinteressers preferanser – og dem er det mange av. Det er visstnok over 100 000 medlemsorganisasjoner i Norge.

Det vil ikke bli lett å være verken folkevalgt eller leder. Offentlig sektor har for alvor startet reisen mot 2020-tallet, der Perspektivmeldingen foreskriver kutt på fem milliarder pr år for å dekke utgiftene til pensjon og helsesektoren. Da trenger vi beslutningssterke ledere som prioriterer hardere og omstiller mer. Det blir ingen sjarmøretappe. Det vil bli bråk, og profesjons- og brukerorganisasjoner kommer til å snakke med utestemme selv når de er inne.

Lederne i offentlig sektor kommer imidlertid til å få disse prosessene godt til, nettopp fordi det er tradisjon for å samarbeide med organisasjonene, og fordi vi i Norge har hovedavtaler og medvirkningsordninger som letter prosessene. I den smertefulle overgangen fra den oljemarinerte hengekøya til den realitetsorienterte fremtiden, må de folkevalgte heie på lederne når endringer gjennomføres.