spekter.no>Spekter mener>Kompetanse og produktivitet

«Hvis jeg var økonomisk diktator med det oppdrag å øke tempoet i den økonomiske vekstprosessen mest mulig, ville jeg ta en sjanse på å satse drastisk på mer undervisning.» Dette er ord av SSBs forskningsdirektør anno 1961, salige Odd Aukrust. En mann som evnet å trekke opp perspektivene i makro for sin tid, og som langt på vei også var forut for sin tid, skriver Anne-Kari Bratten i Ukeavisen Ledelse.

Innlegg i Ukeavisen Ledelse 22. april 2016 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter

55 år senere er Produktivitetskommisjonen nemlig på nøyaktig det samme sporet. Den vektlegger også betydningen av utdanning, og slår dessuten fast at vår fremtidige kunnskapsøkonomi krever utdannings- og forskningsmiljøer som kobler akademia og næringsliv bedre sammen. En slik analyse og kobling er det lett å stille seg bak. Produktivitetsveksten alle er enige om at Norge nå trenger, skjer unektelig i mikro, ute i den enkelte virksomhet landet rundt. Den avhenger imidlertid av at rammer, vilkår, premisser og leveranser fra samfunnets makronivå er gode og relevante.

Utdanningssystemets fremste bidrag for å styrke produktivitetsveksten i Norge, må være å levere den kompetansen arbeidslivet trenger. En undersøkelse Opinion nylig gjennomførte for Spekter, viser at det ikke alltid er tilfelle. Over halvparten av norske toppledere mener at nyutdannede ikke er godt nok forberedt på arbeidslivet. Det bør få varselklokkene til å kime i både Kunnskapsdepartementet og på rektorkontorene ved landets utdanningsinstitusjoner. Det er åpenbart at det må endringer til for å gjøre studentene mer klare til å begynne i jobb.

Utdanningstilbud må styres, og unge veiledes

For det det første er tiden overmoden for å styre utdanningstilbudet slik at det i større grad reflekterer samfunnets behov for arbeidskraft fremover. I følge Opinion, mener én av tre ledere at antallet lærlinger bør økes. Like mange mener at det bør etableres flere studieplasser på viktige fagområder. Det innebærer nødvendigvis å nedprioritere andre studieplasser, noe som ikke bør oppfattes spesielt dramatisk. Det er uansett grunn til å spørre om et land med fem millioner innbyggere trenger 1400 forskjellige studieprogram innen høyere utdanning og 750 ulike fagskoletilbud.

For det andre må det bli slutt på at vi villeder ungdommen inn i utdannelser arbeidslivet i liten grad har bruk for. Jeg har slått et slag for rådgivningstjenesten på ungdomsskolen før, og jeg gjør det gjerne igjen. Unge som skal velge utdanning må få bedre veiledning, slik at også omfanget av feilvalg, omvalg og studieforsinkelser reduseres.

For det tredje må samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet styrkes. De som utdanner morgendagens arbeidskraft må samarbeide mye tettere med de som etter hvert skal ansette dem, for å utvikle utdanningstilbud som er mer i samsvar med arbeidslivets behov.

For det fjerde må Produktivitetskommisjonen tas på ramme alvor når den påpeker at kvalitetsnivået innen både utdanning og forskning må heves, og at ressursene må utnyttes mer effektivt og rettes mot områder med høy kvalitet og innovasjonspotensial.

Kompetansebehov i stadig endring

Når hele tre av fire toppledere i den nevnte Opinionsundersøkelsen sier at de må styrke etter- og videreutdanningen av egne ansatte for å sikre virksomheten riktig kompetanse de nærmeste årene, skyldes ikke det nødvendigvis bare at utdanningsinstitusjonene ikke leverer de kandidatene man trenger. Det kan også forklares med at virksomhetenes kompetansebehov er i stadig endring.

I så måte er det et paradoks at når kompetanseutfordringene i norsk arbeidsliv beskrives, handler de foreslåtte tiltakene oftest om å styrke eller endre utdanningene på nasjonalt nivå. Vi trenger som sagt utdanninger som leverer arbeidstakere med en god grunnkompetanse. Samtidig er tiltak for å videreutvikle de ansattes kompetanse, slik at virksomhetene kan styrke produktiviteten og evnen til nytenking og innovasjon, ofte underkommunisert i de utdanningspolitiske diskusjonene.

Mest kompetanseutvikling skjer på jobb

I Norge har vi en sterk tradisjon for virksomhetsbasert utviklingsarbeid og kompetanse helt fra samarbeidsforsøkene i regi av Einar Thorsrud på 1960-tallet. Utvikling av arbeidsprosessene både i produksjon og tjenesteyting skjer i dag i et raskt tempo som stadig krever utvikling av nye arbeids - og kompetanseformer.

Det foregår mye utdanningsforskning, men lite av den handler om utvikling og bruk av kompetanse i virksomhetene. Blant den forskningen som her er gjort, er det verdt å merke seg den sterke betydningen av kompetanseutvikling som skjer gjennom de daglige arbeidsoppgavene, i kontakt med kunder og brukere og gjennom samarbeid og utveksling med andre. Formelle og strukturerte opplæringsopplegg gir et mer avgrenset bidrag i den samlete kompetanseutviklingen.

Det er med andre ord ikke nødvendigvis påfyll av studiepoeng fra universitet og høyskoler, eller oppgradering til høyere akademiske grader som er løsningen for å sikre at de ansatte har den kompetansen virksomheten trenger.

Produktivitet avhenger av relevant kompetanse

I en tid der det kommer til å bli knapphet på arbeidskraft og vi har et enormt behov for å øke produktiviteten, er det viktigere enn på lenge at de ansatte til en hver tid har riktig og relevant kompetanse.

Som sagt må det formelle utdanningssystemet i større grad levere den kompetansen arbeidslivet trenger. Samtidig er det behov for langt mer virksomhets- og praksisnær forskning om hvilken kompetanse - og hvilke kombinasjoner av kompetanse - som vil styrke innovasjonsevnen i ulike typer virksomheter fremover. Det kan gi viktig kunnskap når utdanningssystemet skal utvikles, og tiltak for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet skal defineres og iverksettes.