– Vi er så stolte over den svenske og den norske modellen i landene våre. Men av og til bikker det over i selvgodhet. Vi må huske at modellene ble til for å gjøre det mulig å endre samfunnet, fordi vi så at vi måtte bryte opp fra det samfunnet vi hadde da.  Å forsvare kjernen i velferdsstaten er ikke det samme som å si at vi ikke skal forandre, sa Sahlin.

Hun mente man kanskje plasserer for mange av de med utenlandsk opprinnelse sammen, uten at de har noe felles.

- Hva har en arbeidsledig kvinne fra Somalia til felles med en fra Syria som jobber som sivilingeniør? For hundre år siden flyktet 20 prosent av Sveriges befolkning fra et fattig, trangsynt land til mulighetenes USA. I dag er 20 prosent av befolkningen i Sverige mennesker som har flyktet fra fattige, trangsynte og krigsplagede land. Innvandrerne er en ressurs som aldersmessig passer inn i våre samfunn. Den må utnyttes, og vi må finne vellykkede måter å gjøre det på, mente hun.

Sahlin viste også til at arbeidslivet er i endring, men at mange samfunnsstrukturer ikke følger raskt nok etter.

 – I Sverige jobber 60 prosent av befolkningen ikke fra mandag til fredag mellom åtte og fem. Likevel er nesten hele samfunnet lagt opp etter åtte til fem-gruppen, påpekte hun.

Hun forklarte også at da Sverige innførte universell alderstrygd ved fylte 67 år, var det  en billig ordningen siden gjennomsnittlig forventet levealder var 65 år.

- I dag er levealderen økt til 85 år, mens pensjonsalderen er uendret. I tillegg vil folk gjerne pensjoneres som 55 åring fordi «man vil leve litt også». Å jobbe er å slite, mens det å ikke jobbe virkelig er livet.  Den livsholdningen er en mye større trussel mot velferden enn innvandringen, sa Sahlin.

Se Mona Sahlins innlegg på Spekterkonferansen her: