Det er en imponerende disiplin i den norske modellen. Har vi først bestemt oss for noe, slutter vi opp om beslutningen.  Holden III-utvalget dokumenterte i sin NOU i desember et sterkt behov for å dempe lønnsveksten, og konkluderte med viktigheten av å styrke frontfagets legitimitet. Nok en gang har den norske samarbeidsmodellen bekreftet sin soliditet. 

Det er imidlertid stor fallhøyde i dette. Det er nemlig ikke tilstrekkelig at alle de sentrale oppgjørene bekrefter ramma – også i de lokale oppgjørene for funksjonærer og ledere i privat sektor er det av avgjørende viktighet at lønnsveksten dempes slik at den samlede lønnsveksten ikke overstiger det NHO og LO har anslått som resultat for årets oppgjør. Stikker funksjonærer og ledere av med en lønnsvekst som er større enn det alle de sentrale oppgjørene har levert, har vi et gedigent problem. En viktig premiss for Holdentuvalget, var at alle skulle være med på den inntektspolitiske forutsetningen. Det betyr selvsagt ikke at alle grupper og alle individer skal ende opp på en ramme på 3,3 %. Men det betyr at kravene til prioriteringsevne og vektlegging av hensynet til framtidsutsiktene for norsk økonomi  skal  være førende. Det er lett å tenke at den ene tidelen til eller fra på min bedrift ikke betyr noe i den store sammenhengen, men det er faktisk slik at også i denne sammenheng blir mange bekker små til slutt en stor å. For virksomheter som er omfattet av tariffavtaler, har vi styringsvirkemidler.  Hvis ikke resten av lønnsdannelsen slutter opp om den samme lojaliteten til rammen, vil vi ikke bare ha mislykkes i forhold til årets oppgjør, men vi vil ha pådratt oss en alvorlig svekkelse av frontfagets legitmitet- stikk i strid med Holdenutvalgets konklusjoner.

I Spekter er det så å si 100 prosent tariffavtaledekning, og jeg er stolt over å kunne konstatere at både sentrale og lokale oppgjør ser ut til å lande innenfor rammen på 3,3 prosent. Jeg vil også berømme våre motparter på arbeidstakersiden som både sentralt og lokalt har utvist lojalitet til inntektspolitikken og dermed har bidratt til å styrke konkurranseevnen.  Jeg håper dette kan være til inspirasjon og eksempler til etterfølgelse for de lokale oppgjørene som nå skal gjennomføres i privat sektor utover sommeren og høsten.

I Norge har lønnsveksten over en tiårsperiode vært på 60 prosent, mens den i samme periode har vært sju prosent i Tyskland og tjue prosent i Euro-sonen. Det er helt nødvendig at  gapet til våre handelspartnere ikke øker og at det på sikt reduseres.. Hvis ikke den samme lojaliteten og disiplinen får gjennomslag i privat sektor- oppgjørene, går vi inn i en skjebnetime for norsk inntektspolitikk.